Kopardal var fra eldgammel tid kremmerleie. De rettigheter som et kremmerleie bygde på skriver seg så langt tilbake som senmiddelalderen. Handelsutøverne ble da benevnt som setesveiner og knaper. Vi vet med sikkerhet at Kopardal hadde status som borgerleie rundt 1700. (Navnet Kopardal kommer opprinnelig fra Kaupangdal, som betyr et sted der det drives handel.) I 1720 kjøpte handelsmann og Trondhjems-borgeren Gregus Olsen Kopardal. Olsen drev med jordbruk og handelsvirksomhet. Det er uklart om Kopardal på denne tida hadde jekteleie.

Morten Coldevin-perioden:

Han var sønn av godseier og oberstløytnant Isak Coldevin. Coldevin kjøpte handelsstedet Kopardal i 1787. Han ble betegnet som en initiativrik og driftig handelsmann, nytenkende og aktiv. Morten Coldevin skaffet handelsstedet gjestgiverbevilling og utviklet handelsvirksomheten betydelig. Han førte opp et tidsmessig, nytt og vakkert våningshus som lå ved sjøen. Gjennom en midtgang i huset kunne en kjøre ned til sjøkanten. Mortenstua, som den ble kalt, stod helt fram til storbrannen i 1930. I Coldevin-perioden ble også den gamle og ærverdige vinkjelleren oppført. Det er det eneste bygningsmessige minnesmerket fra stedets storhetstid.

Nye eiere:

I 1801 solgte Morten Coldevin Kopardal til Jens Jørgen Zahl fra Nordvika. Coldevin bygde ei praktfull kårstue etter salget. Det var langt fra noen alminnelig kårstue: Fra folketellinga i 1801 framgår det at Coldevin hadde hele 4 tjenere. Til sammenlikning hadde Zahl, som nå eide handelsstedet, 7 tjenere. Zahl ble ingen langvarig eier av Kopardal. I 1808 flyttet han til Straumen (Hemnesberget) og solgte Kopardal til konas bror, Andreas Christian Berg. Berg fikk i 1811 gjestgiverbevilling fra kongen i Danmark. Motytelsen for denne bevillingen var at handelsstedet holdt 6 tønner korn på lager.. Dette var i verste nødsårene, og korn var helt avgjørende for liv eller død blant folk.

Berg-perioden:

Andreas Berg var en aktiv handelsmann. Han drev i tillegg gårdsbruket i Kopardal, han var jekteskipper og drev skipsbruk. Berg var gift to ganger. I sitt første ekteskap med Susanne Meldal Bernhoft fikk han 3 barn; to døtre og sønnen Hans Johan Fredrik Berg som ble en kjent kunstmaler og regnes som Norges første akvarellmaler. Andreas Bergs andre hustru var Elisabeth Marie Krogh, Nord-Norges første biskop Mathias Kroghs datter. I Bergs periode som eier av Kopardal får vi et mer konkret og direkte innblikk i hvordan livet kunne arte seg på et slikt sted for mer enn 200 år siden. En tysk jurist og ornitolog, Boie, besøkte med stort reisefølge Nordlands-kysten i 1817. På sin reise var selskapet innom Kopardal. Fra dette besøket beretter Boie: ”Handelsmannen Berg hadde allerede gjester i huset da vi kom. Berg lot dem få bruk av hans fuglevær, de fikk god pleie og oppvartning og hadde bare gode ord å si om oppholdet. Et slikt sted anbefales virkelig å reise til. Denne kyst er blitt meg så dyrebar.”

Berg reiste sammen med Boie videre nordover og var vert for reisefølget helt til Lofoten. I 1820 besøkte engelskmannen Arthur Brook Nordlands-kysten. På Kopardal stanset reisefølget hos handelsmann Berg. Dit var også biskop Krogh ankommet. Krogh var på bispevisitas og var innom Kopardal og besøkte sin datter. Brook uttaler i forbindelse med besøket: ”Jeg trenger knapt å si at den behandling jeg fikk på Kopardal hos herr Berg både var vennlig og rundhåndet.” Disse eksemplene viser at Kopardal på denne tida, foruten å vise en storsinnet gjestfrihet, ikke bare fungerte som stoppested og skjenkested for fiskere og fraktere på nord- og sørtur. Kopardal var et sted hvor kontakt og ideutveksling foregikk både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Andreas Berg led av en sykdom i mange år. Han døde i 1829. Etter ei tid giftet hans kone Elisabeth Marie Krogh seg med Eilert Raanes fra Namdalen.                                                                                                                                                                               

Raanes-perioden:

 Raanes fikk raskt innvilget gjestgiverbevilling med rettigheter til å selge vin og brennevin. Denne handelen var viktig og inntektsgivende all den stund fiskere og fraktefolk, turister og andre reisende var innom Kopardal. Raanes drev aktivt som fiskekjøper, var som sine forgjengere handelsmann, gårdbruker med mange husmenn, eide jekt og drev jektefart. Raanes lot oppføre ei stor brygge i Kopardal, etter hvert kalt Raanes-brygga. Den dag i dag kalles neset der brygga stod for Raaneset, og åkeren som ligger ovenfor neset kalles Raanesvollen. Raanes utviklet Kopardal til et sterkere økonomisk handelssted og regnes som en driftig og flink handelsmann.

Kopardals storhetstid:

Elias Olsen-epoken:

1848 overdro Raanes Kopardal med alle herligheter til Elias Olsen. Han kom fra Hov og var den første Løkta-væring som eide handelsstedet. Det er under Elias Olsen at Kopardal virkelig opplever sin storhetstid som handelssted. Han fikk raskt gjestgiverbevilling, antakelig uten skjenkerett i begynnelsen. Avholdsbevegelsen i Norge var på offensiven og stod sterkt. Det var først etter en del strid at rettighetene til vin- og brennevinskjenking ble gitt. Betydningen av denne rettigheten var sterkt økende. Raanes måtte betale 8 spesidaler for rettighetene, mens Elias Olsen måtte betale 10 bare for skjenkerettighetene, avhengig av hvor mange liter brennevin som ble solgt. Muntlige beretninger forteller at det kunne gå livlig for seg når Lofot-folket kom innom, eller når større reiselag stoppet i Kopardal.

Vi tenker oss tilbake til ca 1870-årene og kommer seilende inn til Kopardal fra sør. Vi får øye på ei stor klynge med hus som er oppsatt etter en nøye oppsatt plan: Hovedbygningen (Mortenstua) var lang og smal og kunne minne om en gammel trønderlåne. Den lå nært sjøen, antakelig av praktiske årsaker: Lettvint adkomst til sjøen og førsteklasses utsyn mot havet. Byggestilen bar preg av trøndersk påvirkning, ikke bergensk som mange handelssteder i denne perioden var inspirert av. På høyre flanke stod drengestua, både den og hovedbygningen i to fulle etasjer. På motsatt side av hovedbygningen lå kårstua som hadde kjeller under og var i to etasjer med et kvistloft over. Kårstua ble også benyttet til å ta imot gjester. Her servertes mat og drikke, og gjestene ble tilbudt overnatting. Konversasjon med handelsstedets ledelse og gjester fra inn- og utland foregikk nok også i stor grad her. Helt til høyre og nede ved sjøen var det oppført et stort handelshus / lagerhus. Det var i to fulle etasjer samt kvist ovenpå og var bygd i store dimensjoner. En vinkel nederst mot havet bøyde av mot nordvest. Huset hadde mange funksjoner: Ei stor og velassortert forretning, fiskemottak og fiskelager, mottaksrom for skinn / huder, lagerplass for smør og sild pluss vanlige forbruksvarer, eget kontor for handelsmannen, poståpneri, samt venterom for reisende.

Bygningen ble oppført av Elias Olsen på 1860-tallet. Ei stor brygge med et lite kai stod på Kopardalsskjærets nordre side. Den raget høyt med sin karakteristiske ark i enden hvor både fisk og tønner ble mottatt og utskipet. Brygga fungerte som fiskemottak og fiskelager. Utenfor brygga kunne en se listerbåter og jekter som var ankret opp i påvente av lossing eller lasting av varer. Til venstre lå to breie støer, en hvor ekspedisjonsbåten ble trukket opp ved dårlig vær, den andre for halvfjerderømmingen. Et lite stykke fra støene lå Raanesbrygga, hvor tauverk, fiskeredskaper, seil, master, notbruk, garn, line, transtamper m.m. ble oppbevart. Ovenfor fjøsbygningen og de tre stabburene lå vinkjelleren.

Denne var lagringsplass for vin og brennevin som kom til Kopardal i store eikefat fra Danmark. ( I tidligere perioder fikk stedet brennevinet fra Dønnes som en periode hadde rettigheter til eget brennevinsbrenneri.) Vinen kom fra Sør-Europa. Vinkjelleren hadde doble, solide tredører med solide lås. Vakthold var nødvendig visse tider av året. I Kopardal ble brennevinet tappet på flasker, essenser ble tilsatt og flaskene sirlig lagt i reoler i kjelleren. Her var rom, whisky, konjakk og rent brennevin. Elias Olsen var den eneste både i Nesna og Dønnes som i denne perioden hadde vin- og brennevinsrettigheter. Kommunen hadde en særlig inntekt på brennevinssalget. Det ble ett år bemerket at han solgte 3000 liter 96% brennevin i løpet av året.

Handelsstedet Kopardal – Et lite historisk riss fra ca. 1850-1890.

Under Elias Olsen opplevde handelsstedet Kopardal sin storhetstid og hadde mange ben å stå på. Den økonomiske storhetstida og glanstida for Kopardal kulminerte med de rike sildefiskeriene utenfor Helgelandskysten. Sildefiske hadde vært drevet på Helgeland i århundre. Det var vårsild- og feitsildfiske med garn. Først på 1860-tallet begynte store mengder storsild å komme inn til kysten. Dette kom fullstendig overraskende både på fiskere og kjøpmenn, bønder og husmenn. Bare noen ganske få handelsmenn klarte å utnytte disse gyldne mulighetene til å skaffe seg store og dyre sildenøter. Rasmus Storesund fra Rogaland lærte Jacob Christensen og Elias Olsen å bruke slike nøter. Olsen og en kompanjong fra Sør-Åkvika skaffet seg sildenøter og tok inn enorme mengder sild på disse. For å anskueliggjøre den store økningen i storsildfisket ble det i 1863 tatt 6000 tonn sildenøter i Åsvær. I 1871 ble det fanget utrolige 5 mill. tonn sildenøter. Fiskeriene var så intense og sildemengdene så store at det til tider var umulig å få tak i tilstrekkelig med tønner. I en periode var det hele 67 sildesalterier i Åsvær – mange drevet av Elias Olsen. Det ble bygd egen sykestue etter initiativ fra ham. Hele 17 losjihus ble oppført og benyttet bare i Åsvær. Fisket var som sagt eventyrlig, og noteierne gjorde store økonomiske gevinster. Storsildkapitalen gjorde Elias Olsen til en meget velstående mann. En sterk økonomisk oppgang for store deler av befolkningen på Ytre Helgeland fant sted. Det ble mer penger blant fiskerne, ungdommen tjente godt, selv barn kunne tjene seg noen kroner på sildevirking. Disse forhold tjente selvsagt handelsvirksomheten til Elias Olsen på. Det var i denne perioden storbrygga i Kopardal ble oppført. Det ble betydelig aktivitet med hus- og fjøsbygging, også andre bygninger ble satt opp. I Kopardal ble det bygget et snekkerverksted, og det ble etablert bakeri. Like plutselig som storsilda kom, like overraskende og plutselig forsvant den.

Mange økonomiske bein å stå på:

Elias Olsen drev i motsetning til tidligere handelsmenn i Kopardal med utrusting av fiskere. Tidligere hadde Bergens-kjøpmennene hatt denne funksjonen. Denne oppgaven gav Olsen både inntekt og makt, men den representerte samtidig en ikke ubetydelig risiko. I gode år kunne utrustingsutgiftene raskt nedbetales. I dårlige tider derimot måtte handelsmannen gi kreditt. Elias Olsen var en meget dyktig, allsidig og aktiv handelsmann. Klippfisk var etter hvert blitt en ettertraktet vare ute i Europa. Olsen kom til å drive stort med klippfisk. Store mengder saltfisk ble innkjøpt og lagt ut til tørking på Stamnes-bergene. Tidlig om morgenen ble det hvite flagget heist, som var signal om at nå skulle fisken legges ut på bergene og tørkes. Etter at klippfisken var passe tørr, ble den lagret på to brygger ( ei brygge på Kopardalsskjæret og Raanes-brygga). Senere tok jektene fisken sørover til Møre eller Bergen. Handelsvirksomheten av klippfisk kunne variere mye når det gjaldt økonomisk gevinst. Var været godt og kvaliteten på fisken god, kunne det bli god fortjeneste. Prisene varierte en del, og ikke alltid var denne geskjeften like lukrativ.

Gårdsdrift:

Tross svingninger i avlingene i jordbruket var det likevel forbundet med mindre risiko enn klippfisk og sild. Gårdsdriften på Kopardal var betydelig. I 1866 hadde gården 88 mål åker. 12 mål var oppløyd og innsådd med korn. Det ble sådd 5 tønner bygg, 2 tønner havre og satt 18 tønner potet. Samme år ble det innhøstet 40 tønner bygg, 10 tønner havre og 100 tønner poteter. Innhøstet høy fra inn- og utslått var 200 lass. Gården hadde 14 melkekyr, 20 sauer, en del ungfe og 2 hester, foruten griser og høns. Seks mann arbeidet sammenhengende unntatt søndager i 3,5 uker med innhøstingen, i tillegg deltok tjenestejenter. Men Kopardal var verdifull også i annen sammenheng. Mye ærfugl hekket på Stamnes, i Vika og på Kopardalsskjæret. På det meste var det 300 fast hekkende ærfugl. Det ble bygget e-hus som ærfuglen hekket i. Tjenerskapet hadde ofte en stri jobb med all dunsanking og –rensing. Store mengder fugleegg ble sanket, noe til egen husholdning, men mesteparten ble solgt. Prisen på dun var god, og en må anta ar denne typen høsting av naturens goder ga årvisse tilskudd til husholdningen. I tillegg hadde Kopardal 4 husmenn som var knyttet til gården og som måtte utføre pliktarbeid til bestemte tider av året med et visst antall dager pliktarbeid. Typisk var arbeid i våronna, torvonna, slåttonna og skuronna.

Kopardalshagen:

Johanna Eliassen, Elias Olsens kone, var en lidenskapelig hageelsker. På begynnelsen av 1850-tallet satte den mektige handelsfruen i gang med et gigantisk hageprosjekt. Kopardalshagen ble ved siden av Lurøy-hagen viden kjent og beundret. Den ble anlagt et stykke fra hovedbygningen, dimensjonene var etter datidens målestokk enorme. 10 mål ble avsatt til hage / park. En stor, snau berghaug ble fylt over med jord. Hundrevis av jordlass ble kjørt fra Sandåker til hageområdet og deretter planert. Hvem som var den egentlige arkitekten bak hageprosjektet, vet en ikke med sikkerhet. Muligens hadde madam Olsen kontakt med hagearkitekter i Sør-Norge under planleggingen. Rundt den veldige hagen ble det reist et meterhøyt steingjerde som dannet livd for planter av ulike typer. Mot nord og øst ble det plantet le av hurtigvoksende trær. Hagen var på samme tid både park og nyttehage. Det ble plantet en rekke tresorter som lind, lønn, bøk, ask, hestekastanje, asal, poppel, rogn, hegg, alm, syriner, epletrær, kaprifol samt mange ulike typer rosentrær. Hagen inneholdt et stort antall stauder, liljer og roser av mange slag. I tillegg ble det anlagt egen bærhage med ulike typer ripsbusker, solbærsorter, stikkelsbærbusker og frukttrær. 

Mot nordøst ble det satt opp et plankegjerde for å danne le. Her var en lun krok hvor det ble satt ut benker og bord. Dette var et yndet sted for herskap og gjester å konversere og slappe av. Ofte ble det servert kaffe og småkaker og kanskje et lite glass likør mens samtalen gikk livlig. Bilder fra denne tida viser at hagen også ble brukt som promenade-område for de kondisjonerte. En liten promenade i parken kunne sikkert løfte tankene og stimulere fantasien både for stedets eiere og for gjestene. For å ta seg av dette parkanlegget ble det ansatt en egen gartner som hadde mangfoldige og krevende oppgaver. Både titt og ofte måtte Tormod gartner, som han ble kalt, ha assistanse av tjenerskapet. Å luke ugress var ikke populært, og dermed oppstod det ofte kniving mellom tjenestejentene om hvem som skulle ut å luke.

Politikeren og den samfunnsaktive handelsmannen Elias Olsen:

Olsen var en meget samfunnsengasjert mann. Han kom snart med i kommunepolitikken og satt som ordfører i Nesna kommune (Nesna og Dønnes) i hele 17 år. Han var svært opptatt med kommunikasjoner, og i løpet av noen år klarte han å skaffe dampskipsforbindelse mellom Kopardal og en rekke andre steder. Han var også aktiv i å få hurtigruta innom Kopardal, noe han greide etter ei tid. Olsen hadde et stort nettverk og var aktiv i planene når det gjaldt å utvikle bankvesenet på Helgeland. Han var opptatt med å få bedre postgang. For øvrig satt han som poståpner i Kopardal i 25 år. 

Rundt 1890 solgte Elias Olsen Kopardal og flyttet til Oslo med familien.