En reise gjennom postens historie.

Fra de eldste tider har det vært behov for budbærere. Slik var det også i Norge. Da ble egne budbærere sendt med budstikke. Den som fikk budstikka, pliktet å sende den videre.

Posten organiseres under dansketida.

I 1647 ble Det Norske Postvesen opprettet av Hannibal Sehested. Han inngikk en avtale med en privatperson, Henrik Morian, om å drive posttransport i Norge. Morian hadde enerett på postdistribusjonen ei tid mot en viss godtgjørelse.

Posten kommer til Norge:

I 1663 ble Nord-Norge tatt med i denne ordninga. Posten skulle føres 2 ganger pr. år til og fra Nord-Norge. I 1719 overtok staten all drift av postvirksomheten i Norge. I 1723 ble det opprettet egen postekspress fra Trondheim til Nord-Norge. Denne ekspressen gikk helt opp til Vardøhus. En slik tur tok 3 måneder. Lokalt var det postbønder som måtte bringe posten til de ulike bestemmelsesstedene. Postbøndene ble pålagt både å skaffe båt og utstyr, mens allmuen måtte sørge for overnatting og mat til postbøndene. Etter hvert som postmengden økte, og folk ble mer lese- og skrivekyndige, og etter at enkelte aviser  og publikasjoner utkom, ble behovet for hyppige og mer regelmessig posttransport stadig større.

Faste postskip kommer med post:

I 1827 fikk Norge sine 2 første postdampskip. Dette var et stort framskritt. Neste store reform ble innføring av frimerker. I 1885 ble frimerket tatt i bruk i Norge. Kommunikasjonene utviklet seg raskt fra midten av 1800-tallet, og allerede i 1858 ble de første dampskipsrutene for post og transport opprettet over hele Norge. Posttransporten til Nord-Norge hadde som utgangspunkt Trondheim. Anløp av Kopardal som et ledd i posttransporten mellom Trondheim og Hammerfest ble en realitet i 1858. Postskipet anløp Kopardal en gang pr. uke. Dette må ha vært et stort framskritt for folket langs kysten.  Når postskipet nærmet seg Kopardal, rodde en egen postbåt ut for å ta imot posten. Det var på denne tiden ikke kai i Kopardal. De første postskipene som var innom Kopardal het Æger, Norcap, Gler og Prins Gustav.

Dønnesgodset mottok soknets post:

Opprinnelig var poståpneriet for Dønnes sokn lokalisert til Dønnes. Godseieren der var poståpner og hadde ansvar for distribusjon videre av posten. Etter hvert ble det opprettet poståpneri flere steder i Dønnes. Allerede på 1840-tallet ble posten regelmessig sendt til Kopardal, selv om det ikke offisielt var eget poståpneri, noe som ble opprettet i 1875 i Kobberdal, som stedet het da. Senere kom Glein i 1880, Stavseng i 1889, og Horn fikk eget brevhus i 1914.

Hvordan ble posten transportert opp gjennom tidene?

Før 1840-tallet måtte folk som bodde på Løkta hente posten på Dønnes hos godseier Coldevin. På 1840-tallet kom posten til Kobberdal. Da var den lokale handelsmannen en slags administrator som sørget for at posten ble gitt til rette vedkommende. Folk måtte imidlertid hente posten selv. Det fantes ingen form for postbud den gang.

Oppretting av fast postrute på Løkta:

På begynnelsen av 1900-tallet ble det opprettet postrute på Løkta. Anton Bang var første postbud her. Han skulle bringe posten rundt 3 ganger hver uke hele året. Dette kunne være et hardt liv. Veier var det lite av, og de som fantes var i dårlig forfatning. Postbudet begynte postruta i Kopardal, deretter gikk veien til Vika og Breivika på smale stier. Fra Breivika gikk turen til Monsmyra og Hov, heller ikke her var det opparbeidet vei. Fra Hov gikk så ruta til Sundsvågen og Sund, deretter til Sandåker og Ekran. Til slutt returnerte postbudet til Kopardal. Dette måtte foregå i all slags vær, sommer som vinter, i storm så vel som stille, i snøkov og fokk så vel som i silregn eller oppholdsvær. Men posten kom fram.

Posten ble båret i ei stor postveske. Det var vanlig i de første ti-åra at en hadde ei postfløyte eller et posthorn som postbudet blåste i når han kom fram til huset der posten skulle leveres. Uten skikkelige veier sier det seg selv at postbudet måtte gå. Først etter at veiene ble noe forbedret på slutten av 1940-tallet, ble det vanlig at postbudet brukte sykkel. Men på vinterstid med mye snø var det uråd å komme fram på annen måte enn å gå, en kunne også bruke ski når det var føre til det. Det første postbudet på Løkta som benyttet seg av motorisert kjøretøy var Arne Guttormsen. Han anskaffet seg moped som han brukte som transportmiddel. I et intervju noen skoleelever hadde med Arne, sier han bl.a. dette:» Det kunne være veldig vanskelig med moped når en skulle kjøre posten, spesielt på hålka eller hvis det var mye snø. Det var lett å tippe og slå seg eller skade mopeden. Ofte var veiene dårlige, og det føk mye, da måtte mopeden bæres over skavlene. Det var et slit. Mopeden veide 50 kilo, og i tillegg kom vekta av all posten. Men på godværsdager var det et fint liv å være postbud. En kom i tillegg i kontakt med mange mennesker og fikk ofte høre nytt.»

Moderne kommunikasjoner – store endringer for landpostbudene:

I dagens samfunn er det helt utenkelig for et postbud å ikke kunne benytte seg av bil når posten skal bringes rundt. Slik sett har det foregått ei svært omfattende endring av postdistribusjonen de siste 50 år.

Poståpnere på Løkta gjennom tidene:

1.       Handelsmann R. Raanes ( årstall usikkert ) fra først på 1840-tallet. 

2.       Handelsmann Elias Olsen, 1861-1887.

3.       Handelsmann Johan Riiber, 1887-1921.

4.       Handelsmann Sigvart Riiber, 1921-1953.

5.       Forretningsdrivende Gerd Clausen, 1953-1956.

6.       Poståpner Ellen Bye, 1956-1970.

7.       Poståpner Gullik Guttormsen, 1970-1977.

8.       Poståpner Jorunn Olsen, 1977-1996.

9.       Poststyrer Jorunn Olsen, 1996-1999.

10.  Solveig Tønder arbeidet som landpostbud, 1998-2007. 

Etter dette ble poststyrerstillingen inndratt, og Løkta fikk landpostbud.

Lokalisering av postkontorene:

Posten har mesteparten av tiden vært lokalisert til Kopardal. Den var ei tid på Ekran, og fra 1970 ble den flyttet til Sandåker. Før storbrygga i Kopardal ble bygget under Elias Olsen-perioden, ble posten tatt hånd om av handelsmannen  der og ble oppbevart til eierne kom og hentet den.

Senere ble det postkontor i storbrygga i Kopardal. Etter at Sigvart Riiber overtok som poståpner og flyttet til Ekran, var posthuset der fra 1921 til 1956. ( Posthuset var lokalisert til Sigvart Riibers forretning ). Etter at Ellen Bye ble poståpner, ble kontoret flyttet til Ellen og Einar Byes våningshus i Kopardal. Da Gullik Guttormsen overtok poståpnerfunksjonen, ble kontoret flyttet til Sandåker og har siden vært der. Ei tid var posten i kjelleren på det gamle helsehuset som ble bygget i 1964. Da det ble bygget nytt servisebygg på Sandåker i 1982, flyttet posten inn i nye og tidsmessige lokaler.

Poståpnernes virketid:

Ser vi på virketiden til den enkelte poståpner, er det flere som har utmerket seg med mange års tjeneste. Lengst har Johan Riiber virket med i alt 34 år som poståpner. Deretter følger sønnen, Sigvart Riiber, hakk i hæl med 32 år som poståpner. Elias Olsen har 26 år og Jorunn Olsen 22 år. Det er imidlertid sannsynlig at Elias Olsen var en slags poståpner før 1861 selv om han ikke formelt innehadde denne tittelen. Posten kom til Kopardal og ble oppbevart hos handelsmannen.

Landpostbudene på Løkta opp gjennom tidene:

1.       Anton Bang, 1908-1916. ( årstallet 1916 er usikkert )

2.       Harald Laumann, 1916-1917.

3.       Sebina Nilsen, 1917-1925.

4.       Anna Berg, 1925-1947.

5.       Peder Høgås, 1947-1953.

6.       Arne Nordheim, 1953-1956.

7.       Petter Breivik, 1956-1957.

8.       Arne Guttormsen, 1957-1977.

9.       Bjørn Olsen, 1977-1998.

10.  Solveig Tønder, 1998-2007. Kari Berntsen arbeidet som landpostbud sammen med Solveig Tønder ei tid.

11.  Halvard Mikalsen hadde posten i 2 perioder, den første i 2007. Bjørn Laumann kjørte post en kort periode.

12.  Silke Petzold, 2008-2011.

13.  Wiebke Zylmann var landpostbud ca. 2 år.

14.  Tina Eilertsen innehar stillingen som landpostbud i dag ( 2025 ), den har hun hatt siden 2013.

Anna Berg er landpostbudet på Løkta som har stått lengst i stillingen. Hun gikk rundt med post på Løkta i 22 år. Dette er en imponerende bragd. Det var før det kom skikkelige veier, noe som gjør hennes innsats enda mer imponerende. Som en god nummer to kommer Arne Guttormsen. Han var landpostbud i ei tid da veiene begynte å bli bedre. Han var som nevnt den første postmannen som benyttet seg av motorisert kjøretøy ( først moped, senere bil ) for å bringe posten fram til folk. Arne Guttormsen var landpostbud i 20 år. 

Det er verdt å merke seg at flere kvinner, også i den første tiden av landpostbudets historie, ble tilsatt i stillingen. Den første kvinnelige landpostbud var Sebina Nilsen som hadde stillingen i 8 år.

Posten på Horn:

På 1800-tallet ble Dønnes Sokn utskilt som egen kommune fra Nesne prestegjeld. Under denne delinga ble Løkta delt mellom  Dønnes og Nesna. Horn kom til å tilhøre Nesna. Posttransporten ble etter hvert også organisert kommunevis. I begynnelsen ble posten hentet med egen postbåt. Etter ei tid ble det bygget kai i Båtneset.  Senere tok stormen dette kaiet. Nytt kai ble nå satt opp på Horn, like ved der steinbruddet var.

I 1914 ble det opprettet eget brevhus på Horn. Senere fikk Horn eget postkontor hos Gullik Guttormsen d.e., som også ble den første poståpneren på Horn. Han virket som poståpner fra 01.07.1926 til 1937.

Etter ham overtok sønnen, som også het Gullik Guttormsen, poståpnerfunksjonen. Denne stillingen hadde han helt fram til 1970. Det var ingen postbudtjeneste på Horn, folk måtte selv hente posten. De måtte også til Båtneset dersom post skulle sendes. Man kunne imidlertid få posten på kaia etter at lokalbåten hadde vært der. Gullik Guttormsen sorterte og fant fram posten til dem som hadde møtt fram på kaia   og gjerne ville ha posten med heim. I 1970 ble Horn og Kopardal postkontor slått sammen.Gullik Guttormsen d.y. ble dermed den første poståpner som hadde hele Løkta som sitt virkeområde, noe han hadde fram til 1977. Han hadde da arbeidet innen dette yrket i 40  år, som er den lengste periode som noen poståpner på Løkta har fungert.

Gullik Guttormsen d.y. (1906-1995) sammen med kona Agnes (1919-1989) og barna Gunnar (t.v), Birgit og Tore.

Noter og tillegg:

Det første offisielle poståpneriet i gamle Dønnes var Kopardal. Det ble flyttet fra Dønnes i 1886. Det er usikkert hvem som var den første poståpner på Dønnes. Det finnes imidlertid opplysninger der Coldevin-navnet går igjen i gamle papirer, og at navnet står skrevet på timesedler fra 1810. Fru oberstløytnant Coldevin ble også omtalt som poståpner på Dønnes. I perioden 1849 til 1885 ble hovedpoståpneriet flyttet til Husby. Deretter ble navnet Dønnes brukt  fram til 1.juli 1886 da Kobberdal ble hovedpostkontor i Dønnes.

Kopardal ble etter hvert et postalt senter på Ytre Helgeland. Hver gang hovedpostruta kom sørfra, ble posten som skulle til Nesna, Mo og Hemnes levert i Kopardal og deretter videresendt til sine bestemmelsessteder. Dette ble benevnt som bipostruter. Her var det bestemt at postbåtene skulle ha 2 mann og 3 par årer i sommerhalvåret og 3 mann og 6 par årer i vinterhalvåret. I 1888 var årslønna for poståpneren kr. 400,-, i 1917 kr. 450,- og i 1919 kr. 500,- I tillegg ble det utbetalt 50 % i dyrtidstillegg, dvs. kr.250,-

Arnt Svinøy har funnet at en av dem som rodde posten inn Rana omkom i et fryktelig uvær. Mannen ble omtalt som postfører Svend Jørgensen, Sandaker. Han var på tur fra Nesna til Kopardal etter å ha vært der med post.. Han forliste i uværet og omkom. Dette skjedde 22.desember 1885. Sammen med ham var Johan Fredrik Berg, Kopardal, 34 år. Også han omkom. Dette er en av mange eksempler på at det å føre post i  gamle dager vinters tider med en liten båt i all slags vær var forbundet med stor risiko.

Under årene med det eventyrlige storsildfisket på Helgeland ble det opprettet egne postkontor i sildesesongen (1864-1873) i både Åsvær, Skibbåtsvær og Lovund. 

I eldre tider var det svært få som kunne lese og skrive, det meste måtte fortelles og overbringes muntlig. Etter hvert skjedde det en stor forbedring på dette området. Konfirmasjon ble innført i Norge i 1739, loven om allmueskole noe senere. Brevet ble en sentral formidlingsmåte, og faste postruter ble opprettet. Første fase i denne utviklinga var faste roder som kyst og innland ble delt i. Posten ble transportert ved hjelp av postbønder som rodde eller seilte ca. 3 mil, som var postbøndenes skysslengde, til neste rode. Senere ble hovedruten utført av dampskip. Postens historie er med rette blitt  kalt båtpostens historie. Postbønder i sine åpne båter befordret posten etappevis over åpne havstrekninger og på utsatte fjorder.

Det var lange perioder mellom hver gang postbåtene kom. Dessuten førte storm og uvær til store forsinkelser. Tiden da postbåtene rodde eller seilte var ofte gjenstand for mye klage både fra avsender og mottaker av post. I første halvdel av 1700-tallet fikk Nordland post annen hver måned. Selv dette var vanskelig å gjennomføre. Postbåten hadde gjerne med seg en liten butikk eller kremmervirksomhet som det ble drevet handel fra underveis, dette skapte ekstra forsinkelser.

I 1768 uttalte postmester Schanche: «Ser man hen til nytten av den nuværende post, da består den omtrent av intet». Et brev til København tok f.eks. ca. 3 måneder, noe som ble betegnet som forholdsvis raskt. Svarbrev kunne en ikke regne med før tidligst etter et halvt år. 

Først på 1800-tallet ble Terråk opprettet som startpunkt for postbefordringen i Nord-Norge. Denne ruta skulle gå hver tredje uke mot tidligere hver sjette uke. Fra 1838 ble det opprettet ei egen dampskipsrute for postforsendelsen i nord. Skipet het Prins Gustav. Senere ble posten sendt med dampskip hver uke. Postskipet hadde ei tid fast anløp av Kopardal.

Hvilken betydning hadde utvikling av postvesenet for Helgeland, Løkta og andre lokalsamfunn i Nordland?

Med etablering av postvesenet kunne vi mennesker kommunisere på en helt annen måte enn før ved hjelp av brev, postkort, julekort og andre publikasjoner. Vi kunne sende pakker til fjern og nær, til steder i Norge og til utlandet. (jfr. Amerika-brevene) Folk begynte å abonere på lokalaviser, riksaviser og tidsskrifter. Dette førte til økt kunnskap, flere kunne delta i debatt og i politikk. Fagkunnskap og lokalkunnskap ble utviklet, det ble skapt et system med flere kontakter – et nettverk mellom mennesker oppstod. Postvesenet utdannet mennesker og sysselsatte mange. 

Verdifulle lokale arbeidsplasser fikk betydning i lokalsamfunnene. Etter hvert kunne man sende penger med posten. Girosystemet var en sikker og trygg måte å overføre penger på.  Det ble etablert et eget system for priser på brev, pakker, aviser m.m. Frimerkene gjorde sitt inntog midt på 1800-tallet (1885) og har siden vært postens varemerke og et yndet samleobjekt for mange.

En annen viktig funksjon som posten utviklet var postbanken, som ble en populær folkebank. De fleste vil huske den første postsparebank-boka med merker som viste beløpet som var satt inn i banken. Posten som befordrer, leverandør, sender, mottaker og formidler av en rekke tjenester er på mange måter unik. Posten oppstod som  det offentliges fellesløsninger på transport og formidling av postale tjenester gjennom mange hundre år. Ordtaket «Posten skal fram» ble en realitet som folk kunne stole på. På Løkta i nyere tid hadde aviser og brev en sentral funksjon. De fleste leste Helgelands Blad, noen abonerte på Lofot-posten, andre på Fiskerbladet, mens andre leste Morgenposten, Ukens Nytt eller Nasjonen. 

Endringene som posten har gjennomgått er formidable. Nå flommer reklamen inn over oss – også i postkassene. Mengden av brev har avtatt, mail, sms og andre elektroniske «remedier» erstatter den tradisjonelle papirbaserte informasjonen. Også bankvirksomheten og pengetransaksjonene har endret seg dramatisk. Tidligere fikk man lønningene utbetalt på postanvisning gjennom posten. All betalingsformidling foregikk gjennom posten, særlig for oss som bodde i distriktene. Nå foregår stort sett all betaling gjennom nettbank.

Datamaskinen og mobiltelefonen har gjort postbanken og posten overflødig. Men det er ikke alle som er like godt fornøyd med det nye systemet. Postbanken representerte en nærhet til kundene som er lite eksisterende i dag. Så gjenstår det å se hva framtiden vil bringe på dette området.

Løkta, 2025.