Steinbruddet på Horn

Bildet over: Noen av steinarbeiderne samlet.

Helt til v: Lindvald Høgås. Nr 7 fra v: Ernst Ekmann.

Bakerst i hatter ser vi Trygve Sivertsen og bror Ingvald Sivertsen

Året er 1918. Nordland Amtstyre gjør vedtak om å bygge nytt sykehus i Sandnessjøen. Det ble klart at huset skulle bygges i stein.

På Løkta finnes ei granittåre som går fra Stamneset i Kopardal og til Monkvika på Horn. Det ble en knallhard konkurranse mellom Johan Riiber i Kopardal og Jens Kristensen på Horn. Sistnevnte trakk det lengste strået og skulle selge store steinmasser til sykehuset.

Det ble satt i gang storstilt søking etter fagfolk og arbeidsformann. Tanken var at fagfolkene skulle lære opp de ufaglærte, noe som også ble gjort i stor grad. En av de erfarne steinhuggerne 

var Ernst Ekmann. Han var med å lære opp mange folk fra Løkta.

Fire staute karer i steinbruddet på Horn   

Allerede 7. april  hadde arbeidsformann Lars Friis fått tak i et arbeidslag, og arbeidet kunne starte. Monkvika ble etter hvert et sted med mye liv og aktiviteter av mange slag. Det var stort behov for smedtjenester, og etter hvert ble 2 feltsmier etablert.

Neste store oppgave var å reise ei spisebrakke og boligbrakker. Deretter ble det oppført et stort huggeskur. Det var et langt og delvis åpent hus hvor steinen som ble brutt måtte kappes og finhugges. Store krav til nøyaktighet krevdes for at steinen skulle bli godkjent.

Etter at huggeskuret var reist, ble det bygget et utskipingskai hvor steinen skulle fraktes fra.  Transporten av stein var en viktig del av hele prosjektet. Laurits Breivik vant anbudsrunden som gjaldt transport av steinen fra Monkvika til Sandnessjøen.

Nå var mange viktige brikker på plass, og steinarbeiderne begynte boring, kiling, sprengning og grovhugging. En stor arbeidsstokk ble lært opp, og snart var det 46 personer i fullt arbeid. I tillegg kom personene som transporterte stein, kokkene, smedene og andre som var tilknyttet virksomheten.

Monkvika var på kort tid omdannet fra en stille og rolig plass til et sted med hammerslag og kruttsalver, høye rop og sterke eder innimellom. Mange, både unge og eldre, kom til Monkvika for å se det nye industrieventyret som utspant seg her.

Transport av stein til Sandnessjøen ble utført med ei lita skøyte. Det utrolige er at Laurits Breivik med sitt mannskap i løpet av knappe 2 år klarte å frakte 1936,27 lengdemeter med stein til Sandnessjøen. Vi snakker om ca. 2 km. lengde av stein.

Uttak av stein ble foretatt etter ulike metoder. En del av steinen som ikke var egnet til byggeformål ble sprengt bort ved hjelp av dynamitt. Under dette laget av stein var den verdifulle granitten. En god del av steinen ble tatt ut i store steinblokker. Denne sprengningsmåten var en teknikk for å få store mengder granitt løssprengt fra berget. Dersom strukturen i blokkene var god, lå det an til kløyving ved at man boret en rekke hull etter kløyvelaget i steinblokkene. Når alle lagene i steinblokka var ferdigboret, ble det satt inn jernkiler. De ble slått ned gradvis, og etter hvert kløyvde steinblokka seg.

                                                                                                                                   Sigurd Johansen i steinbruddet. Bilde fra 1919 / 1920.

Neste steg i prosessen var å finhugge og slette steinen. Det var viktig at steinen var i vinkel. Lengde, bredde og dybdemål måtte være helt nøyaktig. Dette arbeidet ble utført på store benker som var montert i huggeskuret. Dersom steinens mål ikke var tilfredsstillende, ble den vraket. Dette var særdeles upopulært. Alle som arbeidet med steinen tidligere i verdikjeden tapte stort på at ei steinblokk ble vraket. Transporten av steinblokker fra steinbruddet og ned til huggeskuret foregikk manuelt. De ble plassert på bjørner og transportert dit. Det var en tung og vanskelig arbeidsprosess. 

Dimensjonene på ferdighugget stein kunne variere ganske mye avhengig av hvor den skulle anvendes. Den vanlige steinen var raakap. Det var denne steintypen som ble anvendt som vanlig murstein. En spesiell steinstørrelse var den som gikk til overleggerne over dører og vinduer. Disse steinene var lengre enn vanlig raakap. En tredje type stein var den som ble betegnet som sålebenker. Denne steinen ble brukt som såle eller fundament under vanlig murstein.

Bildet til venstre fra ca. 1920 er fra byggingen av Sandnessjøen sykehus. Midt på bildet ses Ernst Ekmann.

Arbeidsvilkår – tariff – akkord – danning av fagforeninger.  Avlønning ble gitt dels som timelønn og dels som akkord. De som var dyktige og raske arbeidet på akkord, mens resten ble sikret ei minstelønn med timebetaling. Både i 1919, 1920 og 1921 var det sterk prisstigning i Norge. Dermed ble timelønn og akkorder «spist opp». Det førte til sterk misnøye og krav fra arbeiderne om økt lønn. I 1919 ble Lyktøen arbeiderforening stiftet. Dette var den første fagforening i kommunen med Lindvald Høgås som foreningens leder. Det ble ført lange og harde forhandlinger, det ble truet med streik, men etter hvert kom partene fram til enighet. Stort sett vant foreningen fram med sine krav, og både timelønn og akkorder økte. 

Oppsummering. I en relativ kort tidsperiode ble det tatt ut store mengder granitt på Horn. For et lite bygdesamfunn som Løkta fikk steinarbeidet stor betydning. Først og fremst ble mange som bodde her sysselsatt. Vi kan se av likningsprotokollen for Dønnes at de som arbeidet i steinbruddet fikk inntektene sine mangedoblet i anleggsperioden. Det var følgelig gode tider for de som fikk arbeid og for deres familier.

Bygdesamfunnet fikk også ny innsikt og ny kunnskap om arbeidsteknikker og arbeidsmetoder. Det ble synliggjort at Løkta hadde verdifulle ressurser dersom de ble utnyttet. Det ble skapt sysselsetting både i steinbruddet, i feltsmiene, i transportarbeid og for de som var kokker.

Tanker og ideer fra arbeiderklassen fikk betydning for steinarbeiderne ( jfr. danning av fagforening). En av de profesjonelle steinarbeiderne, Ernst Ekmann, ble igjen på Løkta. Han giftet seg med Amanda Kristensen. Senere startet han egen bedrift. Han laget mange vakre gravmonumenter som finnes rundt omkring på Helgeland.

Steinuttaket på Horn var på mange måter et eventyr for Løktasamfunnet. Nå, i 2018, hundre år seinere, er dette eventyret glemt for de fleste. Men ennå ser vi sårene i berget i Monkvika, ennå kan vi finne granittstrukturer som glimter mot oss. Reiser vi til Sandnessjøen og tar en titt på gammelsykehuset, må vi la oss imponere over både bygget og byggematerialet.

Riksantikvaren har nå fredet det vakre bygget. Det gleder oss!